Amerikansk krimdronning

En kvinne forsvinner fra sitt hjem. Huset bærer preg av at det ikke var frivillig. Kvinnens ektemann blir mistenkt. Dette er opptakten til Gillian Flynns siste roman Gone Girl (2012), på norsk Flink pike (2013). Leseren får så fortellingen om et ekteskap, der perspektivet skifter, slik at både hun og han forteller sin historie. Det er først og fremst den kvinnelige hovedkarakteren i romanen som interesserer, det er også tilfelle i Flynns to tidligere romaner.

 Flynns kvinnelige protagonister er dypt forstyrrende mennesker. Det er på grensen til ubehagelig å komme inn i deres verden, men vi får bakgrunnshistorien og i fortiden finnes svaret på destruktiv eller sosiopatisk oppførsel. I Gone Girl får vi innblikk i det vi i begynnelsen tror er et normalt lykkelig ekteskap, men ingenting er som leseren tror og Flynn klarer å så tvil om hvem som er den egentlige psykopaten her. Den utro ektemannen eller den manipulerende kvinnen? Handlingen starter på Nick og Amy Dunnes femte bryllupsdag. Hvert år har Amy forberedt en hinderløype eller en slags orienteringløype for Nick, der han ved hjelp av utplasserte ledetråder skal finne henne og på slutten av dagen ha en romantisk feiring av deres ekteskap. Ledetrådene er basert på året som har gått og minner de har delt. Når Nick finner huset rasert og Amy forsvunnet, er spørsmålet om det er endel av leken, eller om Amy virkelig er i fare eller i verste fall død.  Amy har en spesiell historie, hun er rollemodell for en karakter i flere barnebøker skrevet av hennes foreldre. Det er disse bøkene som har gjort familien velstående. Amy selv finner det belastende at barndommen hennes er utgitt i bokform. Alle tror de kjenner henne, og hun fremstilles i bøkene som en perfekt liten jente, et forbilde, og dette er mye å leve opp til. Nick er ødelagt på sin måte,av en far med sans for seksuelle perversjoner, en forgudet mor som langsomt pines til døde av kreft og en tvillingsøster som bestevenn. Leseren vet ikke hvor sympatien skal ligge, hos Amy eller hos Nick? Hvem har ansvaret for at ekteskapet ikke er harmonisk? Antageligvis begge, og hvor godt kjenner vi egentlig den vi velger å dele livet med?  Romanen alluderer til Bergmanns Scener fra et ekteskap, men kvinnen fremstår her som langt sterkere og mer manipulativ, og ja, også voldelig. Flynn har talent for å skrive psykologisk krim, hun fører leseren innsiktfullt inn i forkvaklede menneskesinn.

Gillian Flynn debuterte i 2006 med romanen Sharp Objects. En skremmende og opprørende fortelling om journalisten Camille Preaker som etter et opphold på psykiatrisk sykehus får i oppdrag av sjefen sin å dekke drapene på to små jenter. Problemet er at drapene har funnet sted på Camilles hjemsted, Wind Gap, der årsaken til hennes særdeles destruktive psyke har oppstått. Det blir et krevende og vanskelig oppdrag for Camille, der møtet med en mor hun har forsøkt og distansere seg fra blir mer belastende enn den alkoholiserte, labile protagonisten hadde fryktet. Camille sliter med en spesiell form for selvskading i tillegg til sitt mildt sagt usunne forhold til rusmidler, hun har arr på hele kroppen etter å ha kuttet seg gjennom flere år. Arrene er av en spesiell karakter, de består av ord som utrykker det hun følte da hun kuttet. Fremdeles sliter Camille med å holde tilbake ønsket om å kutte, og etterhvert som løsningen på mordene går opp for henne blir hun mer og mer ustabil. Camille hadde en søster som døde som barn, og når hun vender tilbake til barndomshjemmet blir minnene om dette dødsfallet klarere. Hun hadde allikevel ikke trodd at løsningen på drapene skulle være så tett knyttet til hennes egen familie. Når alt raser tar Camille seg av sin mye yngre halvsøster, men det skal vise seg at problemene langt fra er over.

Dark Places (2006) er Flynns andre roman. Også her har vi en kvinnelig protagonist med en særdeles traumatisk oppvekst. Som syvåring ble Libby Day vitne til mordene på moren og de to søstrene. Selv reddet hun livet ved å hjemme seg på morens soverom. Libby vitnet mot sin egen bror som ble dømt for drapene. Når hun 25 år senere blir oppsøkt av en gruppe, The Kill Club, som mener at broren Ben er uskyldig dømt, sier hun seg villig til å ta kontakt med personer fra fortiden som kan tilføre ny informasjon i saken. Libby er blakk, og The Kill Club betaler. Kan det være slik at det ikke var brorens stemme Libby hørte den skjebnesvangre kvelden? Er hun skyldig i å ha satt sin bror i fengsel på livstid? Denne romanen er den svakeste av de tre, men det kan ha noe å gjøre med at dette er den vanskelige andre boken. Her kommer jeg ikke helt inn i karakteren Libby, handlingene hennes er for svakt motivert. Når det er sagt er boken absolutt verdt å lese. Det er en spennende fortelling med særdeles spesielle karakterer. Ingen, selv ikke Libby selv, er udelt sympatiske. Libby både stjeler og lyver, hun bryr seg heller ikke spesielt mye om menneskene rundt seg. Etterhvert rulles det opp en bakgrunnsfortelling, det kommer frem at samme dag som mordene ble begått ble Ben anklaget for å ha antastet en jente. Kan det være slik at dette har forbindelse til mordene på familien hans?

Gillian Flynn har mottatt flere priser for krimromanene sine, og det er velfortjent. Det er intrikate, solide plott i romanene, og hun har et talent for å holde leseren interessert. Dette er velskrevne gåter, slik krim skal være. Håndtverket er godt. Sporene som legges ut for leseren peker i en retning, men så skjer det noe som endrer alt. Når leseren tror at løsningen er selvsagt snur plottet nok en gang. Karakterene er allikevel kanskje det mest interessante her. Disse kvinnene, som vi egentlig ikke er sikre på om vi liker, tilfører plottet originalitet. Flynn har ikke serieprotagonister, som er vanlig i krimsjangeren, men vi savner ikke en fast etterforsker. Hos Flynn finnes egentlig ingen helter, karakterene har såpass mørke sider at vi ikke helt vet om vi kan stole på noen. Selv ikke fortelleren.



Litteratur
Flynn, Gillian. Dark Places. 2006. Orion books Ltd. London
Flynn, Gillian. Sharp Objects. 2009. Orion books Ltd. London
Flynn, Gillian. Flink pike. 2013. Font forlag. Oslo
http://gillian-flynn.com/