Om meg

Bildet mitt
Kajas univers er en litteraturblogg, der jeg skriver vurderinger, tolkninger og anmeldelser av bøker som interesserer meg. kajasunivers.blogspot.com. Jeg er utdannet litteraturviter, med master i litteratur fra Universitetet i Oslo.

tirsdag 10. desember 2013

Sårbar, sulten og deppa

Linnea Myhre har gitt ansikt og navn til en generasjon unge kvinner som velter seg i depresjon og spiseproblemer. Setter hun fingeren på at noe er helt galt med samfunnet hun vokser opp i, eller er dette velfundert sutring fra en bortskjemt, oppmerksomhets-syk ung jente ?

Det er en modig ærlighet i denne boken som imponerer meg, samtidig er det vanskelig å se hvilke ytre faktorer som gjør at jeg-personen Linnea er så deprimert. Hun ser ut til å ha alt. Leilighet i Oslo, god jobb, venner  I tillegg er hun pen, og tynn. Hun har et godt forhold til familien sin i Molde, moren er støttende og snill, allikevel er hun langt nede i sin egen verden der mye av energien går ut på å finne ut om hun skal spise, hva hun skal spise, observasjon av hvor mye av hoftebena sine hun kan se og hvor lenge hun kan klare å sove av gangen.

Hun begynner i terapi hos psykiateren Finn (Skårderud), hun håper han kan gjøre henne frisk, hun tror på det. Hun blir medisinert. Det er slett ikke alle som får komme til en psykiater som Finn Skårderud. Dette er også med på å gi meg inntrykket av en liten forfordelt, bortskjemt sutrejente, men som sagt hun er ærlig, også i forhold til dette. Hun skammer seg over å klage så mye når hun er så heldig med livet sitt objektivt sett.

Det er vanskelig å se at dette er noe annet enn en selvbiografisk fortelling. Nærmest som en dagbok. Protagonisten heter Linnea Myhre, som forfatteren, hun bor på samme sted, hun har også de samme problemene som bloggeren Linnea Myhre. Unge deprimerte jenter på evig slankekur er ikke nytt for meg, det er bare det at ofte ligger det noe annet bakom. Det ser det ikke ut til å gjøre hos Linnea. Jeg hadde lyst til å rope HVA ER PROBLEMET! da jeg leste boken. Tilhører hun en generasjon som har alt, og mer, derfor blir selvsentreringen ekstrem? Det finnes ikke noe å streve etter, ingenting å ønske seg eller jobbe mot fordi de har alt? Jeg bare stiller spørsmålet, jeg dømmer ikke. Det er beundringsverdig at hun tør å være så ærlig utleverende, men samtidig gir dette gjenklang hos veldig mange unge jenter. Det slo meg at hun muligens holder noe tilbake for leseren, en årsak, noe i barndom, en traumatisk opplevelse, men samtidig sier hun at hun ikke gjør det. Hun har ingen grunn til å føle seg så elendig.

Dette er ikke stor litteratur, men det er på mange måter en nødvendig rapport fra en ung kvinnes liv. Språklig kunne hun fått redaktørhjelp, men det kunne også blitt feil fordi det unge litt naive språket og setningsoppbygningen tilfører enda et nivå av ærlighet. Tilværelsen blir tom når det ikke er noe å jobbe mot, når du ikke vet hva du skal fokusere energien din på, når alle behov er dekket, ja faktisk i altfor stor grad. Samtidig er det ikke til å komme bort i fra at dette også fører energien over på andre, mer subtile mål. Vi mennesker er skapt slik, vi må ha noe å jobbe mot, noe å hige etter. For Linnea er dette knyttet til kontroll av matinntak. Det er målet i seg selv, holde seg ekstremt tynn.

Men, vent litt, det er jo ikke det. Hun skriver jo bok. DET er vel et mål, skrive og få boken utgitt. Så, hvor syk er hun egentlig. Eller er hun frisk nå, som klarer å fullføre et slikt prosjekt, mens hun i boken skriver at hun ikke klarer å gå på jobb? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at jeg er usikker på hva det er som gjør at ekstremt vellykkede unge mennesker føler seg verdiløse. Og, det er trist. Tilværelsens meningsløshet er skildret utallige ganger i litteraturhistorien, men sjelden like utleverende som her. Linnea Myhre har gjort seg selv sårbar som person, og det er utrolig modig gjort uansett hva man måtte mene om denne boken.

1 kommentar:

  1. Flott og interessant blogg Kaja. Skrive mer, skrive mer! Ta gjerne en titt på vår video-podcast. Vi har gjerne en litteraturviter som gjest. Håper du fortsetter :-)

    SvarSlett