Om meg

Bildet mitt
Kajas univers er en litteraturblogg, der jeg skriver vurderinger, tolkninger og anmeldelser av bøker som interesserer meg. kajasunivers.blogspot.com. Jeg er utdannet litteraturviter, med master i litteratur fra Universitetet i Oslo.

onsdag 20. mars 2013

En drink Paula?

Den irske forfatteren Roddy Doyle er i Norge kanskje mest kjent for The Commitments, filmatisert i 1991. Filmen har nærmest fått kultstatus, ikke minst for filmmusikken. Doyle skriver fra Dublins arbeiderklassemiljø. Han er kjent for narrasjoner der karakterens følelser og dialog er handlingsdrivende og han benytter ordøkonomisering som virkemiddel i kort kjapp skrivestil. Konnotasjoner er det lite av, leseren føres isteden inn i miljøet gjennom karakterisering. Det er også tilfellet for romanene om Paula Spencer, The Woman Who Walked into Doors (1996), på norsk Dama som gikk på dører og Paula Spencer (2006).  Karakteren Paula er mor, alkoholiker og offer for en voldelig, notorisk utro drittsekk av en mann, men hun har styrke og humor og en beundringsverdig overlevelsesevne. Gjennom begge bøkene har Paula selvinnsikt og vurderingsevne og leseren heier på henne,  problemet er bare at Paula har så veldig lyst på en drink.

Dama som gikk på dører begynner med at Paula får besøk av politiet. De kan fortelle at mannen hun har fått fire barn med har skutt og drept en kvinne og selv blitt skutt under fluktforsøket. Så rulles en fortelling om et samliv opp. Det er en fortelling om dyp og inderlig kjærlighet, men mannen dreper inderligheten med vold. Gjennom den personale fortellingen følger vi et kvinneliv der drømmer blir knust og psykisk og fysisk mishandling fører protagonisten inn i alkoholisme og skamfølelse som kunne knust henne. Paula drikker for å overleve. Paula har skyldfølelse ovenfor barna sine, men hun ser ikke noen utvei. Gjentatte ganger ender hun på legevakten med alvorlige skader fra slag og spark, men ingen spør henne. Ingen spør hvordan dette skjedde, og mannen, Charlo, gjør det helt klart, hun har gått på en dør.

Doyle bruker hyppige gjentagelser som språklig virkemiddel i romanen. Paulas subjektive opplevelser av avmakt under mishandling og voldtekter blir slik forsterket for leseren. Hun  ligger nede, hun ser bare bena hans gjennom blodet som renner fra pannen.  Hun forestiller seg at bena danner en trekant og fokuserer på det for å holde ut. Hun elsker han, og når han er kjærlig mot henne tilgir hun alt. Hun har flaska som trøst når det blir for ille, til selvmedisinering. Paula er en sympatisk protagonist, vi skjønner at hun i bunn og grunn ikke har fått så mange muligheter. Det er allikevel hennes valg av ektemann som fører til den virkelige tragedien. Charlo og Paula får fire barn sammen, men det er  forholdet mellom de to voksne det handler mest om i den første boken. Vi får vite at ett av barna hennes sklir ut, John Paul er narkoman og Paula har ikke kontakt med han på mange år. Fylla, slagene og den stadige fornedrelsen Charlo utsetter henne for til tross, Paula er morsom og selvironisk. Romanen er skrevet i førsteperson, det er Paula som har leserens sympati, selv om hun er alkoholisert og velger å bli hos en mann som gjør tilværelsen til et helvete både for henne og barna. Paula er bedøvet av alkohol og å være full er måten å takle skyldfølelsen og skammen på. Til slutt har hun allikevel fått nok. Paula har funnet seg i mye, men når ektemannen kaster hatefulle blikk på hennes førstefødte, Nicola, og hun ser i blikket hans at barnet hennes er i fare, blir Paula en løvemor. Hun slår Charlo bevisstløs med stekepanna og sleper han ut av huset. Heia Paula! Dette er den siste kontakten Paula har med sitt livs kjærlighet.

I bok to, Paula Spencer, har Paula blitt 48 år. Hun vasker for å brødfø seg og de to yngste barna som fremdeles bor hjemme. Den lille familien lever fra lønning til lønning. Paula har sluttet å drikke og uten rusen våkner den dårlige samvittigheten ovenfor barna som har manglet grunnleggende omsorg hele oppveksten. Hun forsøker å gjøre opp for seg, men hun innser at det er for sent. Den narkomane sønnen har blitt nykter og far til to barn og Paula prøver å være bestemor uten at hun føler at hun mestrer denne rollen. Yngstedatteren Leanne har et alkoholproblem, Paula mener det er på grunn av henne og gjør det hun kan for å holde datteren unna fyllekuler. Jack, den yngste, er flink på skolen, snill mot moren sin og Paula er stolt av han. For første gang går hun på foreldremøter og følger opp ett av barna sine. Nicola, den eldste har også skikket seg bra. Hun har god jobb, penger og ressurser. Det er Nicola som har reddet de mindre søsknene, hun har tatt seg like mye av dem som Paula selv har. Nicola har også tatt seg av Paula. Nicola har aldri fått være barn, og Paula kan aldri føle seg skyldig nok.

Denne romanen har ikke den personlige synsvinkelen, Doyle skriver her i tredjeperson, men perspektivet er fremdeles Paulas. Paula kjemper, kjemper for å bli tilgitt av barna sine, kjemper for å holde seg edru, kjemper for forholdet til barnebarna og for å klare seg til neste lønning. Hun er sterk, hun klarer seg. Forholdet til de voksne barna er hovedfokuset i denne romanen. Paula innser at hun har vært en dårlig mor, og modig spør hun John Paul om dette stemmer. Han bekrefter dette, men legger til at hun er den eneste moren han har. Leseren forstår at Paula bærer på en stor sorg, men hun fortsetter å prøve, vise omsorg, gi kjærlighet, være forståelsesfull. Langsomt klarer hun å nærme seg og bli kjent med barna sine, men vi leser med hjertet i halsen.
Blir det for mye for henne? Kommer hun til å begynne å drikke igjen? Hun faller nesten, men redningen kommer i form av, ja nettopp, en mann. Slik ender fortellingen om Paula. Romanen slutter på Paulas 49 års dag. Hun har vært edru over et år, det ser ut til at hun har møtt kjærlighet igjen, det er snart sommerferie og Paula gleder seg til å spise bursdagskake. Det er en troverdig og varm fortelling om et kvinneliv Doyle har skrevet. Gratulerer med dagen Paula.


Litteratur
Doyle, Roddy. 1996. Dama som gikk på dører. J.W. Cappelen forlag. Oslo
Doyle, Roddy. 2006. Paula Spencer. Cappelen Damm. Oslo
http://en.wikipedia.org/wiki/Roddy_Doyle (20.03.13)

2 kommentarer:

  1. Takk igjen for innsiktsfull bokomtale! Jeg har lest noen av hans bøker, men ikke denne. Nå har jeg bestilt den, og gleder meg til å ta fatt.

    SvarSlett
  2. Takk Gerd :) Hyggelig med tilbakemelding.

    SvarSlett