Om meg

Bildet mitt
Kajas univers er en litteraturblogg, der jeg skriver vurderinger, tolkninger og anmeldelser av bøker som interesserer meg. kajasunivers.blogspot.com. Jeg er utdannet litteraturviter, med master i litteratur fra Universitetet i Oslo.

søndag 18. mars 2012

Jævla kjerringer!


(Maria Callas som Medea 1969)


"Men krenkes vi av ham, hvis leie vi har delt, da finnes ingen skapning grisk på blod som vi." (Euripedes: Medea, 431 f. kr.)



Hevnen som litterært tema er gammel og tilbakevendende. Medea er den ultimate kvinnelige hevneren der hevntørsten blir større enn kjærligheten til egne barn som hun tar liv av for å ramme sin mann, Jason. En nyere kvinnelig hevner er Stieg Larssons Lisbeth Salander, og hun engasjerer som representant for den private hevneren. Spørsmålet er om hun blir sett på som en problematisk hevner på grunn av sitt kjønn eller om interessen for, og problematiseringen rundt, den private hevnen er kjønnsløs.

"Det som blir trøblete for meg er at Stieg Larsson ikke på noe punkt markerer den minste kritiske distanse til Lisbeth Salanders handlemåte. Han går god for den." skrev Jon Michelet i Klassekampen 20 juli 2007. Videre stiller han spørsmålet om vi ikke bør være motstandere av den typen hevn Salander gjennomfører. Selvsagt bør vi det, men i en slik debatt må vi ikke glemme at litteratur ikke er virkelighet, selv om alle kulturelle uttrykk kan påvirke holdninger. Kunsten kan i beste fall imitere virkeligheten, si noe om det allmennmenneskelige og bevisstgjøre. Unni Lindell parerer Michelets utsagn med at hun har skrevet om farlige kvinnfolk som ville fått Lisbeth Salander til å se ut som en skolepike, og at hun ikke skyr den kvinnelige hevneren som karakter. (Klassekampen, 25.07.07). Lindell tenker spesielt på romanen Rødhette (2004), der den kvinnelige protagonisten tar i bruk svært voldelige metoder for å hevne seg på åtte menn, uten at Lindell vil, som hun selv sier, moralisere rundt dette.  Denne artikkelen om fremstillingen av den kvinnelige hevnen i Helene Uris Kjerringer (2011), skal heller ikke moralisere rundt den private hevnen, som selvfølgelig ikke er noe som kan forsvares.

I Kjerringer tar kvinnefelleskapet hevn over hverdagssjåvinisten, misogynisten. Fire kvinner i førtiårsalderen møtes på latinkurs, og dette møtet er ikke tilfeldig."Hae feminae vincent mares"- slike kvinner vil beseire menn. (Uri 2011) Den ene kvinnekarakteren, Jenna, har visst om dette møtet siden hun var liten jente, det var ment å skje og alt i livene til disse kvinnene har ført dem frem til dette møtet. Slik oppstår det et kvinnefellsskap. Alle de fire kvinnene har menn i livene sine som på en eller annen måte nedverdiger dem. Den arrogante kollegaen til Frøydis, lederen for eldretjenesten moren til Jenna nå er avhengig av, den mannlige professoren som ble avvist av Ella og nå forsøker å ødelegge hennes akademiske karriere og den selvgode sjåvinistiske sjefen til Celeste. Videre utover i romanen blir overtrampene mennene gjør seg skyld i grovere, og kvinnenes hevn mer omfattende. Dog ikke direkte voldelig. Når kvinnene skal gjennomføre hevnaksjonene tar de på seg svarte kapper med hetter og det mer enn antydes at disse kappene gir kvinnene en helt spesiell kraft. Urkvinnen kommer frem i de moderne, velutdannende kvinnene. Romanen er morsom og lettlest og man tar seg i å heie på kvinnefelleskapet å ønske at de kunne gå enda lenger i sin hevn. De er ikke blodtørstige nok, de er fremdeles i stor grad snille piker. De to siste hevnaksjonene er alvorligere. To menn har gjort seg skyldig i alvorlige overgrep. Den ene mot Jennas datter, den andre, en kjendispsykolog, slår kvinner, forfølger og skremmer Celeste, og mishandler henne til slutt på det groveste. Hevnen kvinnene tar over disse to mennene er i forhold til det de har gjort seg skyld i svært så barmhjertig. Den ene får kjønnshårene farget rosa, den andre blir bundet fast og skremt på forskjellige måter, men slipper unna med en skremmende opplevelse som kvinnene håper er traumatiserende nok til at han slutter å mishandle kvinner. Kvinnefelleskapet er i romanen mystifisert gjennom Jennas evner og intuisjon. Det er også hun som kommer med kappene de tar på seg når de iverksetter hevnaksjonene. Jenna kommer fra en generasjoner av kvinner med evner, i boka fortelles det at hennes slekt har sameblod. De svarte kappene, Jennas klarsynthet og ritualer gjør at kvinnefelleskapet assosieres med en heksering. Heksene har historisk sett blitt oppfattet som  så truende og skremmende for den patriarkalske etablerte samfunnsordningen og slike kvinner i den grad ukontrollerbare, at kirkens menn så seg nødt til å brenne dem. Å skape assosiasjoner til en heksering er i så måte et elegant grep. I denne romanen ligger leserens sympati hos "heksene", hevnerne.

Hevnen oppfattes som berettighet i et samfunn som aksepterer at kvinner utsettes for krenkelser. For det er det denne romanen egentlig handler om. De små krenkelsene alle kvinner opplever. "Vi skal ta oss av de som forakter kvinner. De skulle hamle opp med hverdagssjåvinistene, menn som roste seg av å være moderne menn." (Uri 2011: 113) Mannlige sjefer som tar æren for den kvinnelige medarbeiderens arbeid, menn som med største selvfølgelighet ber den kvinnelige kollegaen om å hente en kopp kaffe og forlater møterommet i visshet om at deres kvinnelige kolleger rydder opp etter lunsjmøtet. Avviste menn som føler seg avmaskulinisert og derfor gjør sitt beste for å fremstille kvinnen som udugelig og inkompetent. Profilerte menn som i sin selvgodhet og overlegenhet hånlig setter seg over sine like dyktige, like anerkjente kvinnelige kolleger på en måte en kvinne aldri ville kunne tillate seg å gjøre. Nettopp fordi hun vet at hvis hun blir oppfattet som kontroversiell får hun "megge" og "bitch" stempelet, heller enn å bli ansett som modig og frittalende. Uri får også inn et sleivspark til to mannlige forfatterkolleger når hun lar den mannlige talkshowverten med "sitt velkjente guttete smil" intervjue en filmregissør som har fått "et stort tilskudd fra filmfondet for å filmatisere de seks gigantbindene i en forfatters selvbiografi, seks bind om hans forhold til sin far, om hans kvinner, om hans problemer med for tidlig sædavgang." (Uri 2007: 195). Videre uttaler den samme talkshowverten at kvinner skal bli invitert til programmet hans den dagen de har prestert noe. "Den dagen kvinner skrev like gode romaner som menn (ikke slike selvutleverende, intimiserende om kjærlighet, barn, samliv, menstruasjon og kvinnegreier)." (Uri 2007: 198) Dette ble en anerkjent norsk forfatter sitert på i en dagsavis for et par år siden. Spesielt mente han at dette gjaldt for krimsjangeren, en sjanger han selv benytter seg av i en serie romaner om en livsnytende gourmet-detektiv med sans for gode viner. Innspillet hans ble heldigvis ansett for å være så usaklig at det kun var et begrenset antall forfattere og litterater som kommenterte. Muligens er dette en subtil hevn fra Uris side, i så fall, heia Uri!

Kjerringer er en morsom, lettlest roman og lingvisten Uri driver leseren fra side til side. Plottet kan minne om et filmmanus, og boken er også planlagt filmatisert.  Med humor som virkemiddel og lesbarhet som våpen går Uri her til kamp mot hverdagssjåvinistene. Mer presist kan vi si at hun ønsker å fokusere på de små overtrampene, krenkelsene som neste er usynlige, men som allikevel er der som elefanten i rommet. Romanens tema må vi imdlertid ta på alvor. Som Uri selv sier i et intervju med Forfatterforeningen 20 mai, 2011: "Det går nesten ikke en dag uten at det er et eller annet som man kan relatere til dette temaet. De som hevder at slike spørsmål er uinteressante og anakronistiske tar feil. Det er fortsatt kjønnskamp i 2011."

Litteratur
Uri, Helene. 2011. Kjerringer. Gyldendal. Oslo
http://www.klassekampen.no/47670/article/item/null (08.03.12)
http://www.klassekampen.no/47646/article/item/null/avviser-larssonkritikk (08.03.12)
http://krisesenter.org/oletextmo/DOCS/medeas_hevn.htm
http://forfatterforeningen.no/v2/content/uri-det-er-fortsatt-kj%B8nnskamp- (08.03.12)





torsdag 1. mars 2012

Feminisme, pornografi og maktkamp


Elfride Jelinek debuterte i 1967 med diktsamlingen Lisas Schatten. I 2004 fikk hun Nobelprisen i litteratur for den «musikalske strøm av stemmer og motstemmer i romaner og skuespill som med ekstraordinær språklig nidkjærhet avslører absurditetene i samfunnets klisjeer og deres undertvingende makt». Hun har i sitt hjemland Østerrike blitt et hatobjekt for den politiske høyresiden, som hun provoserer, og middelklassen, som hun parodierer. En gjennomgående tematikk i hennes forfatterskap er vold og maktspill i mellommenneskelige forhold, i senere arbeider spesielt i forhold mellom mann og kvinne. Pianolærerinnen (2005), som denne artikkelen handler om, er den første romanen av Jelinek som er oversatt til norsk, og den er også filmatisert med Isabelle Hubert i rollen som Erika Kohut.

Erika er 35 år gammel, hun bor sammen med sin mor som hun har et hat/elsk forhold til. Mor og datter sover i samme seng. Mor har store ambisjoner for Erika, men i steden for utøvende kunstner har Erika blitt pianolærerinne. Mor og datter lever i et symbiotisk helvete, der morens kontroll er total under dekke av kjærlighet til datteren. Men Erika har et liv moren ikke kjenner til, hun går ut om kveldene og ser pornegrafiske filmer og peepshows, hun henger også rundt det beryktede Prater området, der hun gjemmer seg i buskene og iaktar prostituerte og deres kunder. Selv føler Erika ikke fysisk nytelse, hennes behov for fysisk å føle noe kanaliseres gjennom selvskading. Når Erika innleder et forhold til sin elev Walter Klemmer, ønsker hun at han skal være en del av hennes masochistiske verden, og skriver et brev der hun dikterer premissene for deres fysiske forhold. Erika ønsker å bli dominert, slått og ydmyket, men på egne premisser slik at hun selv kontrollerer sitt eget tap av kontroll. Dette blir for sterk kost for den unge Walter, og forholdet kuliminerer i mishandling og voldtekt.

Det foregår forsøk på kontroll på flere plan i denne romanen. Erika forsøker å eie, og dermed også kontrollere, sin egen seksualitet, og til det har hun flere strategier. En er hennes bruk av pornografi, en annen er selvskading. Er Erikas perversjoner en konsekvens av den patriarkalske maktstrukturens behov for å kontrollere kvinnelig seksualitet? Maktkamp kjennetegner forholder mellom Erika og Walter. Kjærligheten blir til seksualiert vold når kvinnen utfordrer maktbalansen i forholdet.

Pornografi og kjønnskamp
Jelinek blir ansett for å være en femininstisk forfatter, og i Pianolærerinnen er Erikas bruk av pornografi presentert som et utløp hun er i sin fulle rett å benytte seg av. Tidligere nobelkomite medlem Knut Ahnlund har gått hardt ut mot Jelinek og beskyldt henne for å skrive på den "...lockande porn- og skrackgenrens egne vilkor: hela bøcker er i stora stycken en på en gång kvidande och olustfylld våldsporno." (Ahnlund 2005) Ahnlund mener altså at bekrivelsen av forholdet mellom Erika og Walter er pornografi, og dermed er Jelinek en feminist som skriver voldspornografi.

Den feministiske bevegelse har i holdningen til pornografi vært delt i tre. Den første er at all pornografi er unyttig og vold mot kvinner. Denne holdningen har vært den mest dominerende innenfor akademia. Den andre er basert på beskyttelse av ytringsfriheten, og ikke på holdninger rundt kvinner og seksualitet. Denne posisjonen er derfor egentlig ikke noe standpunkt til porno, men basert på redselen for sensur. Den tredje holdningen er at pornografi gagner kvinnen politisk og følelsesmessig både som produsent og konsument. Jeg skal gå litt næremer inn på hva denne holdningen innebærer. Som konsument er kvinnen i stand til å eksperimentere med egen seksualitet uten at det blir farlig for henne, og politisk er argumentet at pornografi er frigjørende fordi det viser at kvinnens seksualitet kan være bygd på rent fysiologisk (ikke nødvendigvis følelsesmessig) begjær. Holdningene til kvinnelig seksualitet er skapt av et patriarkalsk samfunn der de etablerte institusjonene er avhengig av å kontrollere kvinnens seksualitet. Spesielt viktig er det å kanalisere kvinnens lyst bort fra det fysiologiske og mot det følelsesmessige. En fri kvinnelig seksualitet vil ikke være kontrollerbar innenfor de etablerte insitiusjonene som mannssamfunnet er avhengig av. En av strategiene for å holde mytene om kvinnelig sekualitet i live har vært å skape holdninger som at "det er synd på kvinner som produserer porno fordi de er følelsesmessige ødelagte", ingen vil finne på å kalle en mann som skriver porno eller er aktør i pornografiske filmer for følelsesmessig ødelagt eller misbrukt. Ahnlunds påstand om at Jelinek skriver voldspornografisk, og at det dermed er dårlig litteratur, blir i lys av disse argumentene en del av den kjønnskampen Jelinek ønsker å sette fokus på. Jeg tror Jelinek ønsker å belyse hvilke utslag det kan få i et kvinnesinn når alle fysiske seksuelle behov blir undertrykket og kontrollert av andre enn kvinnen selv. Seksualiteten blir destruktiv.

Erika gjør som menn alltid har gjort, hun ser. Ser på andre kvinner, ser voldspornografi, ser på samleier hun ikke ønsker å delta i. Slik inntar Erika en tradisjonelt maskulin rolle, hun blir voyeur. Erika sitter og ser på kvinnekroppene som byr seg frem mens mennene mastruberer rundt henne. Kvinnene objektiviseres i den gra at de knapt kan omtales som kvinner lenger. "Objektet for skuelysten gnir seg akkurat nå mellom lårene og viser at det nyter, idet det lager en liten o med munnen." (Jelinek 2005: 51). Denne bevisste måten å omtale kvinnene med det kjønnsløse 'det', er ikke bare en objektivisering av kvinnekjønnet, men en tillintetgjøring. Slik får Jelinek frem at ikke bare er kjønnsidentiteten fratatt kvinner som viser frem kroppen og kjønnsorganet, de er heller ikke verdt noe som mennesker. Verken for Erika eller mennene er disse kvinnene virkelige mennesker. Når Erika selvskader ved å kutte i sitt eget kjønnsorgan er dette uttrykk for å ødelegge sin egen kvinnelighet, som hun alene eier. Mishandlingen av eget kjønnsorgan representerer for Erika at kvinneligheten er hennes, at hun kan gjøre hva hun vil med den, og en forakt for denne delen av kroppen som kunne gitt henne nytelse, men som ikke gjøre det. "Det hun ikke kan få vil hun ødelegge." (Jelinek 2005: 76). Dette stedet på kroppen er det mest angsfylte og problematiske for henne: "Underlivet og angsten er venner med hverandre og hennes allierte, de opptrer nesten alltid sammen." (Jelinek 2005: 81).
Den oppdemmede seksualiteten har blitt som en bombe Erika bærer på, og å se på voldspornografi på Metro-kinoen er det eneste som kan gi henne noen form for tilfredstillelse. Hun berører aldri seg selv, den eneste kontakt hun har med eget kjønnsorgan er å mishandle seg selv med barberblader. "Smerten er i seg selv en konsekvens av viljen til nytelse, til ødeleggelse, til nedbryting, og i sin edleste form, en form for nytelse". (Jelinek 2005: 99)

Kjærlighet, seksualitet og makt
Moren nekter Erika eget soverom. "Moren sover ved siden av henne og passer på Erikas hender." (Jelinek 2005: 48) Onani vil føre til at Erika utvikler sin egen seksualitet, og morens kontroll vil ikke lenger være total. En konstant maktkamp kjenntegner forholdet mellom mor og datter, en kamp Erika alltid taper. Erikas ønske om å kontrollere Walter er en direkte konsekvens av maktesløsheten hun føler i forholdet til moren. Når hun selv ønsker å gjøre seg makteløs og bli bundet og slått, må dette skje på hennes premisser. Det første seksuelle møtet mellom Erika og Walter er for Erika en maktkamp hun endelig vinner. Walter har lenge vært forelsket i Erika, men hun har pint han med avvisning og kulde. Dette er tilfredstillende for henne, hun har kontroll over han. I dette elev-lærer forholdet har Erika makten, både i form av alder, kunnskap, og ikke minst seksuelt, fordi Walter begjærer henne. Slik opplever Erika det til å begynne med, men hun oppdager snart at hennes alder og status som professor ikke gjør henne attraktiv, hun tilhører feil kjønn. "Klemmer har bare hemninger på grunn av aldersforskjellen. Men at han er mann, veier opp for de ti årene Erika ligger foran ham. Dessuten avtar kvinnens verdi kraftig med årene og økt intellegens." (Jelinek 2005: 153) Walter vet at Erika på tross av professorstatusen er mindre verdt enn han, fordi hun er en aldrende kvinne med rynker og cellulitter. Dette setter mot i han, og han følger etter henne inn på toalettet der han nærmest går til angrep på henne med kyss og beføling. Walter vet ikke at Erika ikke føler lyst og derfor er i stand til å ta

kontrollen når begjæret overmanner han. Hun beføler og suger han, men han får ikke lov til å få utløsning, da vil hun aldri mer ha sex med han. Selv om Erika i denne situasjonen har kontroll blir penis et metaforisk våpen. "Han holder det lille maskingeværet sitt med avtrekkeren mot henne og oppfordrer henne til å skyte det tomt." (Jelinek 2005: 165) Erika forlater mannen utilfredstilt. Kvinnen vet at ved å ikke la mannen få det han desperat ønsker, vil han begjære henne mer. Faren er at mannen som ikke får, vil ta.

I Compulsory Heterosexuality and Lesbian Existence fra 1982, publiserer poet og professor i kjønnsforskning Adrienne Rich deler av korrespondansen med tre feministiske aktivister. Følgende sammenheng blir presentert i artikkelen:

          Lesbianism <- Sex with men, no penetration <--> Sex with men, penetration -> Rape 
          (Rich 1982: 247)

Voldtekt er den høyeste grad av fysisk kontroll en mann kan få over en kvinne, og penetrering er, ifølge Rich, på "voldtektssiden" av seksuell kontakt mellom kjønnene. Penetrering innebærer dermed tap av kontroll for kvinnen. Erika er besatt av kontroll, samleie vil for henne innebære tap av den makten hun så inderlig trenger i forholdet til Walter. For han er det motsatt. Mannen er opplært til at hans seksualitet er det han har mellom bena, hans "manndom", der hele hans maskulinitet er samlet. Når Erika endelig oppsøker Walter for å gi han den etterlengtede orgasmen, blir dette et ydmykende møte for Walter. Han får ikke reisning, Erika har avmaskulinisert han. Den eneste måten å gjenopprette den "naturgitte" maktbalansen på er for Walter å penetrere Erika. Han trenger å "ta" kvinnen, han har våpenet mellom bena, hvis det bare kunne bli hardt nok til en gang for alle å lære kvinnen hvem som kontrollerer hvem. Walter voldtar Erika i morens leilighet, etter først å ha slått og voldtatt henne. Det var jo det hun ville! Slag og smerte var jo på hennes ønskeliste? "Klemmer forklarer kvinnen mens hans slår henne lett, at han har villet det slik og ikke på noen annen måte. Erika protesterer gråtende at hun ikke ville det slik, men annerledes." (Jelinek 2005: 250)

Holdninger til kvinnelig seksualitet
Så lenge Erika, som datter og kjæreste, blir oppfattet som et annenrangs individ, kan hun bare realisere sitt eget begjær gjennom å utslette seg selv. Dette er ikke en roman om sadomasochisme, slik er den ikke tematisk oppbygget. Det er sannsynlig at Erikas tenningsmønster er masochistisk, men hun evner ikke å kanalisere dette inn i et rollespill der hun kan nyte, hun har aldri fått muligheten til å utvikle en seksualitet basert på nytelse. De maktstrukturene som eksisterer i samfunnet har for henne fått ekstreme destruktive utslag. Det kroppslige er smerte. Mellommenneskelige relasjoner innebærer tap av makt, og dermed tap av kontroll.

Jelinek legger her frem en kritikk av holdninger til kvinnelig seksualitet. Hun tar i bruk sterke virkemidler for å vekke følelser hos leseren. Jelinek har gått til det ekstreme for å fortelle en historie om hvor destruktive utslag det kan få å frata kvinner retten til sin egen seksualitet. Det er ikke bare historien om en enkelt kvinneskjebne Jelinek formidler, hun ønsker å si noe om at slik samfunnet fungerer i dag er seksualitet uten vold og fornedring av kvinnekjønnet nesten utenkelig. Dette reflekteres i pornografien, og i holdninger til kvinner både som aktører og konsumenter av pornografisk materiale. Ikke bare er dette en tragedie for kvinnen, det fører også til at kommunikasjon mellom kjønnene blir umulig. Når Ahnlund kritiserer Jelinek for å skrive tom og meningsløs voldspornografi har han misforstått tematikken. Hans kritikk blir nok en demonstrasjon av hvordan kjønnene misforstår hverandre, fordi han kun ser de eksplisitte seksuelle beskrivelsene, uten å forstå hvorfor Jelinek tar disse i bruk. Det er en sterk historie som fortelles, uendelig smertefull og grotesk.

LITTERATUR
Jelinek, Elfriede. 2005. Pianolærerinnen (tysk orig. 1983) Overs. Elisabeth Beanca Halvorsen og Mons Andreas Vedøy. Oslo
Ahnlund, Knut. 2005. "Efter Jelinek er priset ødelagt"
McElroy, Wendy. 1995. A Woman's Right to Pornography. New York
Rich, Adrienne. 1993. Compulsory Heterosexuality and Lesbian Existence, in The Lesbian and Gay Studies Reader