Genremessig har kriminallitteraturen blitt ansett for å være en del
av lavkulturen, det vi kaller populær- eller triviallitteratur som
tradisjonelt ikke utfordrer genregrenser. De senere årene har man
imidlertid sett en forskyvning i anseelse der det virker som
kriminallitteraturen krever sin plass innen seriøs litteratur.
Kriminallitteraturen har gått forbi annen populær- og masseprodusert
kunst i anseelse. Dette skyldes ikke minst et økende antall kvinnelige
forfattere som utvider og fornyer genren, både gjennom persongalleri og
tematikk.
Femikrim og Gynokrim
Fremstillingen
av kjønn og kjønnsforskjeller har historisk sett vært stereotyp innen
kriminallitteraturen. De siste tjue årene har man imidlertid sett en
utvidelse av genren. De kvinnelige krimforfatterne grupperes i to
tradisjoner der den første og eldste tradisjonen har blitt kalt femikrim.
Utgangspunktet her er et kvinnelig perspektiv i et konvensjonelt
samfunn. Protagonisten, som både kan være en kvinne eller en mann med
”kvinnelige egenskaper og verdier”, gjør ikke opprør mot konvensjoner;
Han eller hun er veltilpasset og fornøyd med sin kjønnsrolle, og
forholdet mellom kjønnene problematiseres ikke. Denne tradisjonen har
blitt utvidet spesielt innen nordisk krim de siste årene. Den andre og
nyere tradisjonen kalles gynokrim. Her er protagonisten alltid
en kvinne som løser forbrytelser. Disse romanene kritiserer
kjønnskonvensjoner og verdier og setter spørsmålstegn ved kvinnen i
”mannssamfunnet”. Heltinnen har et problematisk kjærlighetsliv, og ofte
finner man oppgjør med en kvinnebevegelse protagonisten selv er en del
av. Gynokrimmen lar detektiven involveres personlig i saken, og i
romanen går hun gjennom en endring eller forandring utløst av de
vanskeligheter oppklaringen innebærer. Denne type dynamisk protagonist
finner vi også i nyere femikrim og i nyere krim skrevet av mannlige
forfattere. Motsetningen er krim der detektiven ikke involveres i saken
som skal oppklares, men på avstand nærmest stiller en diagnose. Denne
type detektiv gjennomgår ingen personlig endring i løpet av romanen, og
blir dermed en statisk figur. Jeg skal i denne artikkelen redegjøre for
tre hovedtradisjoner som litteraturhistorisk sett oppfattes som en
hensiktsmessig inndeling i krimgenren: den engelsk analytiske krim, den
hardkokte amerikanske krimmen og den sosialdemokratiske nordiske krim.
Den engelske analytiske krim
Opprinnelsen
til den nyere kriminalromanen faller sammen med skapelsen av den
realistiske romanen. Den anerkjente oppfatningen er at genren ble
etablert med Edgar Allen Poes The Murders in the Rue Morgue (1841), The Mystery of Marie Roget (1842) og The Purloined Letter (1843).
I disse fortellingene møter vi politietterforskeren Auguste Dupin og
hans venn den anonyme personale fortelleren. Detektiven med tilnærmet
overnaturlige analytiske evner og hans trofaste følgesvenn skapes. Det
klassiske detektivparet er lett gjenkjennelig i senere
detektivfortellinger innen det man kan kalle den analytiske tradisjonen.
Med Poes Dupin blir formelen mord - etterforskning - oppklaring
etablert, en formel som tradisjonelt ikke avvikes innen genren. Denne
oppbygningen er en forutsetning for plotting- og whodunnit-konseptet som kjennetegn for den genremessig gode kriminalromanen. Whodunnit er kort for who have done it og
er karakteristisk for den analytiske krimmen. Leseren får ledetråder
der fokus er på hvem som har motiv og mulighet, og det skal utfra disse
være mulig å dedusere seg frem til hvem morderen er før løsningen
avsløres på siste side. Selv om forbrytelsene er brutale og voldelige er
Dupin ikke det. Et overlegent intellekt gjør detektiven til helt. Conan
Doyles mer kjente detektivpar Sherlock Holmes og Dr. Watson er skapt i
forlengelsen av tradisjonenen Poe etablerte. Slik kan man si at den
mannlige detektivs karakteristiske egenskaper innenfor den analytiske
krimmen ble fastlagt. Jeg skal i det følgende gi eksempler på dette
gjennom et utvalg av kjente protagonister innen den engelske
puslespillskrimmen. Her finner vi blant andre Agatha Christies Hercule
Poirot, introdusert for første gang i romanen The Mysterious Affairs at Styles (1920).
Sett i kjønnsperspektiv er Hercule Poirot interessant. Skapt som en
mannlig karakter er hans biologiske kjønn mannlig, men hans kulturelle
kjønn er sammensatt og mer komplisert å avgjøre. For det første betyr
navnet Poirot klovn og Hercule er en forkortelse av
Herkules (gresk helt med overjordiske krefter, symbol på maskulinitet).
Christies protagonist er altså en klovnemann. Kjønnsforskeren Sally Munt
skriver om Hercule Poirot:
"He is a parodi of the male myth; his name implies his satirical status: he is a shortened Hercules, and a poirot a
clown. He is narcissistic, emotive, feline, apparently irrational,
eccentric, quixotic, obsessed with the domestic, and socially ’other’ in
that he is Belgian. In Christies first book, The Mysterious Affairs at Styles , he is often referred to as a ’little man’- not a man, but inferior. He is a feminine hero." (Munt 1994: 8)
Hercule
Poirot som parodi på mannlighet gjør Agatha Christies fortellinger til
noe mer enn bare lukkede roms mysterier på engelske herregårder blant
engelsk overklasse. (Locked room mystery er
kriminalfortellinger der mord begås under tilsynelatende umulige
omstendigheter). Ingen ser ut til å ha hatt muligheten til å ha vært på
åstedet eller å ha forlatt det, og selvmord er utelukket. I tillegg er
det kun et begrenset antall personer som både har motiv og
mulighet.)Christie skapte en detektivhelt som nærmest kan sies å være
kjønnsløs, med tradisjonelle kvinnelige verdier og interesser, samtidig
som han er en mannlig protagonist. Christies andre protagonist, den
ugifte, eldre damen Miss Marple, møter vi første gang i The Murder at the Vicarage (1930).
Miss Marple, en kjønnsløs gammel jomfru er parodisk fremstilt som en
liten, søt te-drikkende gammel dame med strikketøy og eksepsjonelle
deduktive evner. Mesterdetektiven uten fremtredende kjønnsidentitet, og
med et i beste fall sparsommelig privatliv, er karakteriserende for den
engelske krimmen i mellomkrigsårene og like etter annen verdenskrig, og
kan sies å være stereotyper innen engelsk analytisk krim i tidsrommet
1919-1939, en tidsperiode som har blitt kalt Gullalderen for den klassiske detektivfortellingen.
En
annen som regnes som mester i lukkede-rom-mysterier er John Dickson
Carr. Carr var opprinnelig amerikaner, men levde mesteparten av sitt
voksne liv i England. Hans helt, Doctor Gideon Fell, figurerer i 33
fortellinger fra 1933 til 1967. Fell beskrives som en høy, tykk mann med
mustasjer. Han beveger seg rundt ved å støtte seg til to stokker, og
han kler seg med kappe og hatt. Han er ikke en realistisk mannsfigur, og
kan sammenlignes med julenissen. Altså enda en parodi på en mannsrolle,
hos Carr i bestefarsutgave. Julenissen er en mannlig mytisk figur, men
han kan ikke sies å ha karakteriserende maskuline trekk og verdier. Både
Sherlock Holmes, Hercule Poirot, Miss Marple og Doctor Gideon Fell er
helter som ikke knyttes opp mot seksuell orientering. De lever alene og
informasjonen om tidligere kjærlighetsaffærer er sparsommelige om ikke
helt utelatt. Slik kan de sies å være kjønnsløse stereotyper innen
engelsk analytisk tradisjon.
En helt innen den samme tradisjonen som har en kjærlighetshistorie og en definert seksuell orientering er Dorothy L. Sayers’ Lord Peter Wimsey som skapes i Whose Body (1932). I Strong Poison (1931),
treffer han Harriet Deborah Vane som er anklaget for mordet på sin
elsker. Harriet Vane som kvinnelig karakter er spesielt interessant
fordi vi her for første gang innen den engelske tradisjon møter en
selvstendig kvinneskikkelse, og hennes selvstendighet gjør at hun er i
tvil om hun er villig til å oppgi sin uavhengighet for å gifte seg med
Wimsey. Det tar derfor fem bøker før kjærlighetsforholdet ender i
frieri, i Gaudy Night (1935), og ytterlig en bok før ekteskapet realiseres i Bushman’s Honeymoon (1937).
Harriet Vane kan sies å være forløper for kvinnekarakterer i
kriminalromaner skrevet tretti år senere. Wimsey er på mange måter en
satire over en stereotyp mannsrolle innenfor den engelske overklassen.
Utdannet ved Oxford og med adelstittel bor han sammen med sin butler,
Mervyn Bunter, på en finere adresse i London. Wimsey beskrives som en
middelaldrende mann med vagt tåpelige ansiktstrekk. Utseendemessig
beskrives altså ikke Lord Peter som en typisk maskulin helt.
Av de nyere detektivheltene er P.D. James’ Adam Dalgliesh muligens den mest kjente for norske lesere. Han skapes i Cover Her Face (1962),
og er ikke privatdetektiv som de andre serie-protagonistene jeg har
omtalt, men politimann. Politimannen som helt i kriminalromaner ble
skapt innen den amerikanske tradisjonen som jeg skal komme tilbake til
senere i artikkelen. Selv om Dalgliesh definitivt er en mannlig helt,
har han også disse tradisjonelt sett kvinnelige verdiene som kan sies å
være typiske innenfor den engelske tradisjonen. Han er enkemann og bor
alene i en leilighet i City of London der han tilbringer sin fritid viet
til sin store interesse: å skrive poesi. Dalgliesh har en høy stilling i
New Scotland Yard, men er ikke den maskuliniserte, hardkokte
politimannen vi finner i amerikanske politiromaner. Han beskrives som
reservert og ensom med et overlegent intellekt. I løpet av romanene
utvikler han seg som poet og utgir flere bøker. Gradvis får leserne vite
mer om hans privat- og kjærlighetsliv. James holder seg innenfor
”genreoppskriften”, eller formelen gjennom alle bøkene, men utvikler
karakterene og deres privatliv. I The Murder Room (2003), blir
Dalgliesh forlovet med en kvinnelig foreleser ved universitetet i
Cambridge. Kvinnen i hans liv har altså en posisjon som gjør henne til
en likeverdig partner, og er ikke ”den lille kvinnen” i heltens liv som
kun reflekterer den mannlige protagonisten. Romanene om Adam Dalgliesh
er interessante i et kjønnsproblematiserende perspektiv, spesielt i det
man kan kalle en utvikling fra femikrim til gynokrim, ved at James
velger å la Dalgliesh’ kvinnelige kollega Kate Miskin få en gradvis mer
fremtredende plass. I A Taste for Death (1986), blir Miskin en
del av Dalgliesh’ etterforskningsgruppe. James lar henne kjempe som
kvinne på en mannsdominert arbeidsplass der den eneste som støtter henne
er Dalgliesh. Saken som etterforskes i denne romanen tar opp tema som
abort, graviditet, karriere og morsrolle; tema kvinnelige lesere
muligens har lettere for å identifisere seg med enn mannlige lesere. Det
kan virke som James dermed ser det hensiktsmessig å introdusere en
kvinnelig etterforsker for å få kvinneperspektiv på kontroversielle og
ladede tema som spesielt angår kvinner. Sally Munt mener introduksjonen
av Kate Miskin er et forsøk på å gjøre fortellingen mer realistisk, samt
å skape et emosjonelt ”hjem” eller fokus for leseren. Samtidig er det
også mulig at James bruker karakteren for å nærme seg et konsept der
etterforskernes private sfære gradvis får større plass uten å avvike for
mye fra den opprinnelige formelen. Det er interessant at en kvinnelig
politietterforsker blir introdusert i samme roman som etterforskerens
private rom, Miskins hjem, blir en del av plottet. Spesielt fordi det
hjemlige og private tradisjonelt har blitt oppfattet som kvinnelig, mens
det offentlige rom har blitt oppfattet som en mannlig arena. Kate
Miskin strever for å leve et kvinneliv på egne premisser; hun er ugift,
ujålet og beskrives ikke som spesielt feminin. Som stereotyp innen
gynokrim-tradisjonen har Miskin et problematisk kjærlighetsliv.
Dalgliesh og Miskin er et etterforskningspar der mannen femininiseres
gjennom de verdier han representerer, og kvinnen maskuliniseres. P.D.
James har i tillegg til Miskin introdusert en kvinnelig privatdetektiv,
Cordelia Grey, som vi møter første gang i An Unsuitable Job for a Woman (1972).
Grey arver et detektivbyrå og en pistol av sin sjef, og tar dermed over
en mannlig tradisjon. Hun gjør dette på egne premisser, og fremstår som
original og utradisjonell i sine metoder. Symbolsk kan tittelen på den
første romanen om Grey oppfattes som at kvinner kommer inn på en mannlig
arena og gjør den til sin, slik kvinnelige forfattere som P.D. James,
Ruth Rendell og Minette Walters har gjort med den engelske
kriminallitteraturen.
Den amerikanske hardkokte krim
Pioneren
innen den amerikanske tradisjonen er Dashiell Hammet som startet sin
karriere med fortellinger utgitt i det amerikanske pulpmagasinet Black Mask i 1920-årene. I hans første roman Red Harvest (1929),
møter vi privatdetektiven og fortelleren The Continental Op som
bestemmer seg for å rydde opp i den lovløse byen ”Poisonville”. Her
skapes den arketypiske amerikanske privatdetektiven; mannen som alene
bekjemper kriminalitet og korrupsjon, som er brutal, men rettferdig og
ser det som en æressak å ta loven i egne hender. Denne karakteren går
igjen i flere fortellinger av Hammet. Privatdetektiven Sam Spade ble
introdusert i The Maltese Falcon (1930). Spade er den maskuline, tøffe, ensomme ulven og har alle de egenskaper den hardkokte private eye har
blitt kjent for. Han har svært utviklede, til dels overdrevne
tradisjonelle maskuline egenskaper og er ut fra dette en parodisk
fremstilt mannlig karakter. Noe som kjennetegner den amerikanske
hardkokte tradisjonener det parodisk maskuline ved private eye-karakteren.
Denne mannlige protagonisten har et utviklet beskytterinstinkt,
spesielt overfor vakre kvinner. Den amerikanske helten er totalt
forskjellig fra helten innen den klassisk analytiske tradisjonen.
Formelen forbrytelse - etterforskning - oppklaring opprettholdes også
innenfor denne tradisjonen, men her kommer fysisk handling foran
deduksjon. Helten tar oppdrag mot betaling, han bærer våpen, og hans
kjønnstilhørlighet er definitivt mannlig. Den hardkokte helten har et
seksualliv, og antagonisten i disse fortellingene er i de fleste
tilfeller den forførende kvinnen protagonisten forsøker å motstå. Den
kvinnelige antagonisten Hammet skapte i The Maltese Falcon er arketypen for det som utvikles til den stereotype femme fatale-figuren
i den hardkokte tradisjonen. Bridgid O’Shaugnessy som Spade forsøker å
hjelpe er vakker, forførende, manipulerende og selvstendig. Femme fatale-karakteren
har blitt undersøkt innen feministisk forskning en rekke ganger.
Henriette Rostrup har sett på hvordan denne kvinnekarakteren har blitt
mottatt av spesielt kvinnelige lesere, og finner at feministene på
70-tallet så henne som kvinnen som ikke lot seg underkue av menn, som
hadde et aktivt seksualliv på egne premisser, og som styrte sin egen
skjebne. Dette var en selvstendig kvinnerolle i en mannsdominert
litterær tradisjon. Senere holdninger til femme fatale-karakteren avviker fra 70-talls feministenes syn på henne som forbildet. Rostrup skriver om femme fatale-karakteren i sin artikkel ”Syndig, smuk og fortapt - om kvinden i krimien”:
Som
så mange ganger før har ”hardcore”- feministene fuldstændig overset den
fatale kvindes egentlige situation i deres jagt på det endegyldige
bevis på kvindens overlegenhed og den generelle mandschauvinisme. I den
fatale kvinde mente de at have fundet et litterært forbillede. At anskue
den ovenstående måde er en misforståelse, eftersom hun verken er fri
eller selvstændig, men fastlåst i en angstfyldt mandefantasi, som hun
umuligt kan slippe ut av. (Rostrup 1995)
Denne kvinnerollen
er karakteren som får handlingen i gang, som frister helten seksuelt og
vekker hans beskytterinstinkt. Hun er et produkt av en mannlig fantasi;
seksuelt aktiv, forførende og vakker, men farlig. Den hardkokte helt
motstår fristelsen. Selv om det kommer til seksuelle møter mellom han og
femme fatale seirer hans rettskaffenhet til slutt. Dette mønsteret ble skapt i The Maltese Falcon. Sam
Spade ender med å ta den moralske avgjørelsen idet han innser at
Bridgit O’Shaughnessy er ansvarlig for mordet på hans partner. Han har
et forhold til henne, men helten lar ikke følelser eller seksuelt begjær
ta over for rettskaffenheten. Den fatale kvinnen blir fengslet. Slik
seirer den mannlige moral over kvinnelig seksualitet. Femme fatale-karakterens
kontrastfigur er den ”ærbare” kvinnefiguren som ikke selv agerer, men
kun re-agerer på den mannlige heltens handlinger og dermed er en
karakter som kun reflekterer han. Hun har ingen egen seksualitet; hennes
trofasthet mot helten er total. I The Maltese Falcon har karakteren Effie Perine, Spades kloke og lojale sekretær, funksjonen som den ærbare kvinnen som er en kontrast til femme fatale-karakteren.
En annen pionér innen den hardkokte tradisjonen som også skrev for magasinet Black Mask, og som følger
opp den tradisjonen Hammet startet, er Raymond Chandler. Chandlers
protagonist er privatdetektiven Philip Marlowe. Karakteren ble først
introdusert i novellen ”Finger Man” (1934). I syv romaner som starter
med The Big Sleep (1939), er Marlowe i enda større grad enn Spade arketypen på den amerikanske privatdetektiven. Handlingen i The Maltese Falcon og The Big Sleep er
mønsterdannende for senere romaner innen genren. Perspektivet er
privatdetektivens, og ofte blir handlingen satt i gang ved at han blir
oppsøkt på sitt kontor av en vakker kvinne i nød. Den mannlige helten
har whisky i kontorskuffen, er hard og desillusjonert, og er den eneste
rettskaffne mannen i et samfunn der politiet er korrupt og gangsterne
herjer gatene. Handlingen foregår i en storby (Los Angeles), og skiller
seg fra den engelske analytiske krimmen der handlingen like gjerne kan
være lagt til landsbygda og engelske herregårder. I oppklaringsfasen i
de hardkokte kriminalromanene kommer det ofte til et oppgjør mellom
forbryter og privatdetektiv som involverer vold. Helten blir nødt til å
skyte forbryteren for å redde sitt eget liv og sørge for at
rettferdigheten seirer. Forfatterne av disse romanene har tradisjonelt
sett vært menn, men slik kvinnelige forfattere har fornyet og utvidet
den engelske tradisjonen har disse også fornyet den hardkokte
tradisjonen ved å skape kvinnelige protagonister. Sue Grafton er en av
dem. Serien med den kvinnelige privatdetektiven Kinsey Millhone begynner
med A is for Alibi (1982). Millhone er privatdetektiv av yrke. Hun bærer våpen og hun reflekterer ikke tradisjonelle feminine verdier verken som femme fatale eller
som støttespiller til en mannlig karakter. Millhone er langt fra en
kjønnsløs karakter selv om hun er enslig. Flere elskere er innom livet
hennes, men hun knytter seg ikke følelsesmessig til disse mennene. Hun
har ikke familie, og er som Sam Spade og Philip Marlowe en ”ensom ulv”.
Grafton tar i bruk de språklige virkemidlene som kjennetegner den
hardkokte tradisjonen: personal forteller og en kjapp ironisk og til
dels humoristisk stil. Vi får vite noe mer om Millhones privatliv enn
Spades og Marlowes, men Grafton har latt sin heltinne maskuliniseres ved
å gi henne egenskaper som vi ikke tradisjonelt anser som feminine. Hun
bruker ikke sminke, og er lite opptatt av klær og utseende (hun klipper
blant annet håret sitt selv med en neglsaks). På denne måten dekkes
behovet for å av-femininisere heltinnen. Millhone kjemper for å bli tatt
på alvor som kvinnelig privatdetektiv, og for å leve et liv på egne
premisser. Slik går disse romanene inn i gynokrim-tradisjonen. Som sine
privatdetektiv-forgjengere har Millhone et problematisk kjærlighetsliv,
og hun er ikke opptatt av å finne seg en fast partner. Potensielle
kjærlighetsforhold anses som en trussel mot heltinnens frihet. I alle
romanene møter leseren en presentasjon av hvem den kvinnelige
protagonisten er og at hun er privatdetektiv før plottingen settes i
gang. Sue Graftons alfabetserie er vel så voldelig som den opprinnelige
mannlige tradisjonen, og Kinsey Millhone går ikke av veien for å bruke
rå makt og våpen. I Indemnity Only (1982, altså samme år som
Graftons alfabetserie starter), introduserer Sarah Paretsky heltinnen
V.I. Warshawski. Denne heltinnen har mange av de samme karakteristika
som vi finner hos Millhone, og er også en del av den nye trenden der
kvinner tar over den tradisjonelt mannlige detektivs tøffe ”ensomme
ulv”-rolle.
Halldis Fougner skriver om disse nye heltinnene i artikkelen ”Ny kvinnekrim - en introduksjon” fra 2000:
…
Kinsey Millhone og V.I. Warshawski er som Cordelia Grey og en rekke
andre kvinnelige helter løst fra nære familiebånd. De har ikke foreldre
eller søsken - slektningene er enten døde eller ukjente, og oppveksten
deres har vært kummerlig. De har heller ingen stabil partner, og er
gjerne skilt både en og to ganger. Gitt at kvinners identitet er så nært
knyttet opp til relasjoner med andre mennesker, kan denne strategien
tolkes som at uavhengighet stilles opp som et ideal. Den kvinnelige
helten etableres like fristilt som den mannlige; hun har ingen
forpliktelser utover å ta vare på seg selv. (Fougner 2000)
En
annen kvinnelig protagonist i den hardkokte tradisjonen er Janet
Evanovichs Stephanie Plum, dusørjegeren som er like vakker og feminin
som hun er tøff. Stephanie Plum introduseres første gang i romanen One for the Money (1995).
Hun er fraskilt med et uavklart, problematisk forhold til politimannen
Joe Morelli. Dette er et forhold der Morelli er maskulin, tøff og
beskyttende mens Plum motarbeider hans forsøk på å beskytte henne. De
seksuelle møtene mellom Morelli og Plum er eksplisitt beskrevet og full
av språklige klisjeer. Plum beskrives som vakker og veldreid, med korte
skjørt, høye hæler og masse sminke. Morelli er barsk, kjekk og muskuløs.
Der Plum kan sies å være en parodi på kvinnelighet er Morelli en parodi
på mannlighet gjennom overdrivelsen av disse karaktertrekkene.
Stephanie Plum oppfyller mange av kriteriene for å være femme fatale, men
her er denne kvinnekarakteren ikke antagonist, men protagonist.
Romanene tar i stor grad i bruk humor som virkemiddel, og er en ”lek”
med stereotype kjønnsroller innen den hardkokte tradisjonen.
Som
nevnt oppsto politiromanen innenfor den amerikanske hardkokte
tradisjonen. Kriminalromanen med politimannen som protagonist, eller The Police Procedure med fokus på politiets etterforskningsprosess, skapes av Ed Mcbain i romanen Cop Hater (1956).
Romanene handler om en gruppe etterforskere i 87 politidistrikt i en
fiktiv by som antas å være basert på New York. I spissen for
etterforskningsgruppen finner vi Steve Carella, en politimann med
samvittighet. Carella er lykkelig gift og far til tvillinger, i
motsetning til privatdetektiven innen hardkokt tradisjon som ikke har
nære familiebånd. I tillegg til Steve Carellas kone Teddy, finner vi en
kvinnekarakter, statsadvokaten Nellie Brand. Brand beskrives som en
vennlig middelaldrende kvinne, og Teddy Carella er den gode, ærbare
kvinnen som støtter sin mann. I amerikanske politiromaner finner vi
andre stereotype karakterer enn i de nordiske, som jeg skal ta for meg
senere i artikkelen. Den amerikanske fiktive politietterforskeren er
ofte den totale mannsjåvinist ovenfor kvinnelige kolleger på
politistasjonen, og beskyttende mot kvinner ute i ”felten”. Han klarer å
si nei til seksuelle fristelser og er ikke interessert i tradisjonelle
kvinnelige verdier. Politikvinnen i disse tidlige politiromanene har en
tendens til å virke mer mandig fremstilt enn de mannlige karakterene,
både med hensyn til utseende, egenskaper og verdier. I USA har man fra
1980-tallet hatt lesbisk krim, som man kan kalle en sub- eller
undergenre. Først ute var Kathrine V. Forrest med den lesbiske
politietterforskeren Kate Delafield, introdusert i Amateur City (1984). Utover 1990-tallet ble imidlertid den lesbiske krimmen gradvis en del av mainstream markedet, og ble ikke lenger skrevet for en marginal gruppe lesere. Kvinnelige kriminalforfattere har utvidet og fornyet police procedure ved å skape kvinnelige protagonister. Patricia Cornwells Dr. Kay Scarpetta skapes i Postmortem (1990).
Scarpetta er ikke politikvinne, men patolog som arbeider for politiet.
Gjennom hennes arbeid får leseren innblikk i politiets prosedyrer og
metoder i drapssaker. Scarpetta er ingen udelt sympatisk heltinne,
men.hun er realistisk fremstilt. Leseren får en forståelse av hva som
motiverer hennes handlinger, og gradvis får vi vite mer om hennes
privatliv. Hun er ugift og barnløs, og har et problematisk forhold til
menn. Nok en gang har vi en detektivheltinne som er fremstilt som sterk
og selvstendig, uten mannlig partner. Romanene tar opp tema som
mishandling og tortur av kvinnekroppen, beskrevet detaljert og teknisk
gjennom patologiske prosedyrer. I de tre første romanene om Scarpetta er
ofrene kvinner, og det er den kvinnelige patologen Scarpetta som
avslører hvordan mishandlingen av kvinnekroppen har skjedd. Cornwells
romaner er en del av en ny trend der leseren følger perspektivet til
sterke, kvinnelige protagonister med ledende stillinger. I disse
romanene har kvinnen en helt annen stilling enn i tidligere
politiromaner. En utvikling som også er tydelig innen nordisk krim.
Den nordiske sosialdemokratiske krim
Den
nordiske krimmen har en mellomposisjon i forhold til engelsk og
amerikansk tradisjon. Utviklingen i de nordiske landene har vært at
kriminallitteratur anvendes til å sette fokus på sosiale skjevheter, og
dette skjer i økende grad utover 1960-tallet. Delvis er den analytiske
deduksjonen fra engelsk tradisjon beholdt, samtidig som de
samfunnskritiske elementene fra amerikansk tradisjon kommer inn. Vi ser
også at etterforskernes privatliv blir mer fremtredende i nyere nordisk
krim. Politiromanene bærer preg av at vi i et sosialdemokratisk samfunn
har et annet forhold til politiet enn i USA. Vi er mindre kritiske, vi
ser politimenn og kvinner som trygge, rettskafne beskyttere, ikke
korrupte slik tilfellet er i mange amerikanske privatdetektivromaner.
Kjønnsstereotypien er tilstede også i nordisk krim, men tendensen er at
heltene og heltinnene fremstilles som realistiske karakterer, uten de
overdrevne og dermed parodiske maskuline eller feminine egenskapene.
Det har vært hevdet at norsk kriminallitteratur startet i 1840 med Mauritz Hansens Mordet på maskinbygger Rolfsen,
altså et år før Edgar Allen Poe. Hansen har imidlertid ikke blitt
hyllet som skaperen av detektivfortellingen fordi forfatterskapet ikke
har blitt gjort kjent. Årsakene til dette henger sannsynligvis sammen
med geografi og språk, noe som gjorde Hansen mindre tilgjengelig
internasjonalt enn Poe. Den første som er verdt å nevne i forhold til
påvirkning og innflytelse blir dermed Sven Elvestad alias Stein
Riverton. Han var den første som skapte seriefigurer som helter i
nordisk kriminallitteratur. Han første helt, Asbjørn Krag, møter vi
første gang i kriminalfortellingen ”Detektivens Oplevelser. Træk av
Kristiania-Detektiven Asbjørn Krags Liv. I. Mordet i D…Gade 63”, utgitt i
Kristiania-avisen Ørebladet i 1904. I senere fortellinger om Asbjørn Krag veksler han mellom å være privatdetektiv og politimann. I hefteserien Lys og Skygge, første
gang utgitt 1908, introduseres detektiven Knut Gribb. Disse
fortellingene skrev Elvestad under psevdonymet Kristian F. Biller.
Elvestads produksjon består av både fortellinger og romaner, og i
bibliografien finner man over hundre nummer. De to seriefigurene ligner
hverandre, men de er fremstilt som to forskjellige karakterer selv om
Elvestad senere omskrev sine Gribb-fortellinger til Krag-romaner. Nils
Nordberg skriver om disse to karakterene i Døden i kiosken Knut Gribb og andre heftedetektiver.
At
de ligner hverandre er ikke så rart, de er jo runnet av samme rot; men
mens Knut Gribb bare blir introdusert med en enkelt setning, blir Krag
helt fra begynnelsen lansert som en detektivskikkelse med den samme
romantiske aura som Sherlock Holmes. Allerede i Mordet i D… Gade 63 hentydes
det til en rekke saker han har løst, det bygges opp en hemmelighetsfull
genialitet og romantikk rundt detektiven. Krag er fjern, aristokratisk
og ikke så lite eksentrisk. (Nordberg 2000: 122)
Nordberg
mener videre at Knut Gribb er den ærlige etterforskeren som arbeider
hardt og som nærmer seg den hardbarkede agenten. Krag og Gribb
representerer dermed to forskjellige prototyper innen genren: Krag som
gentlemansdetektiven, og Gribb som nærmer seg den hardbarkede
politimannen. Den svenske forfatterinnen Maria Lang var tidlig ute som
kvinne innen genren. Hun har blitt kalt Sveriges Agatha Christie med
sine puslespillsmysterier i femikrimtradisjonen. Den første
kriminalromanen av Lang kom ut i 1949, under tittelen Mördaren ljuger inte.
Lang har to protagonister: politimannen Christer Wijk og Puck Eckstedt.
I de første romanene er Eckstedt protagonisten, først senere overtar
Wijk som helt. Puck Eckstedt er datter av en professor og tilhører det
man kan kalle øvre middelklasse. Christer Wijk er politimann i Stockholm
og gift med operasangerinnen Camilla Martin. Som vist tidligere i
artikkelen er protagonister i tradisjonen fra Agatha Christie uten
spesifikk kjønnstilhørighet, men dette er ikke tilfelle hos Lang.
Christer Wijk har en partner og et seksualliv, og hans kjønnstilhørighet
er mannlig, selv om han mangler de utpregede parodiske maskuline
egenskapene som kjennetegner protagonistene i amerikanske politiromaner.
Maria Langs romaner ble ansett som ”vågale”, for selv om hun skrev i
forlengelsen av den engelske analytiske krimtradisjonen tok hun opp tema
som var kontroversielle innen den ellers mer tematisk konvensjonelle
arven etter Christie. I Langs romaner er tematikken familiehemmeligheter
og konflikter, incest og seksuelle traumer. Disse temaene var ikke
ukjente innenfor den hardkokte amerikanske tradisjonen, men ble
kontroversielle fordi Lang skrev analytisk femikrim. Hun sjokkerte i
sine to første romaner ved å la lesbiske kvinner ha rollen som mordere.
At Lang i det hele tatt nevner seksuell orientering i disse romanene er å
anse som forut for tiden hun skrev i. Det er også interessant at
homofile i disse romanene er ”de onde”, noe som sannsynligvis har
sammenheng med det sykdomsstempelet lesbiske kvinner hadde i samtiden.
Selv om Lang kan sies å ha vært forut for sin tid rent tematisk, var
tiden ikke kommet for lesbiske heltinner.
De romanene som kan sies
å være toneangivende for nordisk krim utover 60- og 70-tallet, var
politiromanene skrevet av det svenske ekteparet Maj Sjöwall og Per
Wahlöö. Dette er romaner som går i fotsporene til den amerikanske
politiromanen, men tematikken er i større grad politisk og
samfunnskritisk. Sjöwall og Wahlöö hadde en politisk agenda, og mente at
genren kunne brukes til å sette fokus på utnytting og utbytting av
svake i samfunnet, og samtidig avsløre skjevheter i det ”borgerlige”
velferdssamfunnet. Det politiske klimaet utover 1960-tallet gjorde at
disse romanene ble enormt populære og satte en standard for senere
nordiske politiromaner. Protagonisten, politimannen Martin Beck og hans
team av etterforskere, blir introdusert første gang i romanen Roseanna (1965). Karakterene er seriefigurer i totalt ti romaner frem til 1975. De første tre romanene kan sies å være direkte police procedures,der
leseren blir kjent med hovedkarakterene i serien. Samtlige
etterforskere er menn. Leseren blir til en viss grad tatt med inn i
privatsfæren til politimennene, og de egenskaper karakterene har viser
et ønske om å skape sammensatte personligheter som går utover den
parodiske mannsrollen som oppsto i hardkokt amerikansk krim. Den
mannsjåvinismen vi ser i tidligere politiromaner er ikke fremtredende
hos Sjöwall og Wahlöö, selv om de sentrale karakterene er menn som
arbeider sammen i et maskulint miljø på en politistasjon i Stockholm.
Dette er etter all sannsynlighet en refleksjon av samtiden, med
kvinnebevegelsens utbredelse på 1960-tallet. Perspektivet sitter hos
Beck,. som gjennom serien utvikles både profesjonelt og privat. I de
første romanene er han en gift mann med to barn, men dette ekteskapet er
ikke lykkelig og i de siste romanene er han fraskilt. Beck har
imidlertid et forhold til en kvinne. Utviklingen innen nordisk krim har
vært at kjærlighetslivet til etterforskerne er en del, av om ikke
plottet, så i alle fall intrigen i romanene. Ofte er utgangspunktet, som
i amerikansk tradisjon, et problematisk forhold til partner eller
potensielle partnere. Fysisk beskrives Beck som en høy, maskulin mann
som røyker, har søvnproblemer og plages av et tilbakevendende maveonde.
Sjöwall og Wahlöös politiske prosjekt er tydelig i oppbygning av
persongalleriet og plottet. En vridning mot den politiske venstresiden
er merkbar også i Norge, med blant andre Jon Michelets kriminalromaner.
Om Sjöwall og Wahlöö fornyet den svenske ”deckaren”, gjorde kvinnelige
kriminalforfattere det samme for norsk kriminallitteratur. Professor
Hans H. Skei skriver i artikkelen ”Blodig alvor” (1998):
En
viktig fornyelse som skjedde i kriminallitteraturen i 70- og 80 årene
var at de trette mannlige heltene ble avløst av kvinnelige helter -
private etterforsker såvel som politikvinner. Fenomenet er nå også
veletablert i norsk krim etter at Sue Grafton og Sara Partsky, uten å
være først ute, fremsto som frontfigurer gjennom stort salg både i
original og oversettelse i Norge. Hvis det å være tidlig ute, er viktig
ligger for øvrig Kim Småge med Nattdykk godt an, både når det gjelder alvor, kvinneskikkelse og tøffhet. (Skei: 1998)
I novellesamlingen Kvinnens lange arm (1992),
introduserer Kim Småge serie-heltinnen, politikvinnen Anne-Kin
Halvorsen. Alle romanene om Halvorsen er sett fra et kvinnelig
perspektiv. Her objektiviseres mannen, og vi finner et søsterfelleskap
der sterkere kvinner støtter og forsvarer de voldtatte og mishandlede.
Kvinnefelleskapene er gode og sterke, mens mennene er forbrytere og
mordere. Halvorsen er, som vi har sett er felles for kvinnelige
etterforskere, ugift og seksuelt frigjort. Hun har elskere, men ingen
mann som kommer henne virkelig nær.
En heltinne innen gynokrimmen som gifter seg og får barn er Liza Marklunds Annika Bengtzon som vi møter første gang i Studio sex (2001).
I serien går hun gjennom de endringer det innebærer å få familie, og
leseren får innblikk i hennes personlige kamp for å kombinere familieliv
og karriere som journalist. På arbeidsplassen utsettes Bengtzon for
mannssjåvinisme, mens hun hjemme møter de krav mann og barn innebærer.
Dette er noe nytt innen genren. Gynokrimmen har med Marklund blitt
utviklet videre. Det handler ikke lenger kun om å bli anerkjent som
kvinne i mannsdominerte miljøer og yrker, det handler også om retten til
å velge både familie og karriere.
I Norge har Kjersti Scheen
skapt en norsk utgave av den kvinnelige hardkokte privatdetektiven med
sin serie-protagonist Margaret Moss. Den første romanen om Moss, Teppefall, kom
ut i 1994. Moss er skilt, har en voksen datter og en elsker, men er
selvstendig og uavhengig. Hun er desillusjonert, har et alkoholproblem
og kommer stadig opp i situasjoner hun må kjempe seg ut av.
Selv
om homofili har vært tema i en rekke samfunnskritiske kriminalromaner
skjer dette ofte med negativt fortegn ved at lesbiske kvinner og
homofile menn har noe suspekt over seg, eller er ofre for en
forbrytelse. Lesbiske kvinner har i litteraturen ofte blitt fremstilt
som ”butch”: mandige eller avfemininiserte. Den første lesbiske
heltinnen i nordisk krim introduseres i Anne Holts Blind gudinne (1993).
Denne protagonisten ble ikke en del av en sub-genre, som tilfellet var
med de første amerikanske kriminalromanene med lesbisk heltinne, men kom
umiddelbart inn på markedet for mainstream kriminallitteratur i
Norge. Her møter vi politikvinnen Hanne Wilhelmsen, en kvinne som helst
skjuler sin lesbiske orientering til mye frustrasjon for kjæresten
Cecilie. Wilhelmsen er en dyktig og tøff politietterforsker, men hun er
ikke ”butch”. I forhold til sin legning er hun feig; hun vil ikke at
noen av kollegene skal vite at hun er lesbisk. Gjennom romanene endrer
imidlertid Wilhelmsen seg og blir mer åpen om sin legning. Som heltinne
er hun sammensatt og komplisert, hun prøver og feiler, sårer mennesker
og blir selv såret. Disse ”nye” forholdsvis realistiske heltene og
heltinnene tar over utover 1990- og 2000-tallet.
To av disse
realistiske protagonistene er skapt av Karin Fossum og Unni Lindell.
Fossums Conrad Sejer opptrer første gang i romanen Evas øye (1995).
Sejer er en eldre politimann som bor alene sammen med hunden Kollberg
(oppkalt etter en av Sjöwall og Wahlöös politimenn) etter å ha blitt
enkemann. Han har en datter og et barnebarn; en gutt adoptert fra
Afrika. Gjennom serien kommer leseren stadig nærmere denne sympatiske,
men noe ensomme, eldre etterforskeren. Lindell introduserer Cato Isaksen
i Slangebæreren (1996). Lindell legger i sine romaner like mye
vekt på Isaksens privatliv som på plottet. Isaksen er realistisk
fremstilt, han har gode og dårlige sider. Blant annet har han store
problemer med å være trofast mot konen Bente. I første roman har han
flyttet fra Bente og lever sammen med en annen kvinne som han også får
en sønn med. Leseren følger Isaksen gjennom skilsmisse, nytt forhold og
tilbake til sin kone med alle problemer og frustrasjoner dette
innebærer. Plottene og intrigene i Lindells kriminalromaner er knyttet
tett opp mot Cato Isaksens tanker og følelser.
En protagonist som hører til i forlengelsen av den hardkokte tradisjonen er Jo Nesbøs Harry Hole som ble skapt i Flaggermusmannen (1997).
Hole er alkoholiker med et mislykket ekteskap bak seg, og han havner
stadig ”på fylla” når livet blir vanskelig, noe det ofte gjør. Hole er
en sympatisk helt, som står på de svakes side og som har det jeg
tidligere kalte tradisjonelle ”kvinnelige egenskaper”. Mannsjåvinismen
fra den hardkokte tradisjonen finnes ikke hos Hole, men allikevel finnes
det i disse romanene en arv fra Hammet og Chandler. Hole er, som Spade
og Marlowe, helten som kjemper alene i en verden der korrupsjon og
ondskap råder. En annen ”ensom ulv” er Staalesens Varg Veum, noe også
navnet hans hentyder. Veum ble til i Bukken til havresekken så
tidlig som i 1977. Veum er en fornorsket Marlowe, men han er mer
realistisk fremstilt. Utdannet sosionom og med bakgrunn i barnevernet er
Veum en privatdetektiv med ”myke verdier”. Han har den klassiske
”rufsete” privatdetektiv-stilen, og fortellingene om han er skrevet som
personalfortellinger slik de hardkokte privatdetektivfortellingene fra
amerikansk tradisjon er, og med et humoristisk og ironisk språk.
Utover
1990-tallet skjer det en gradvis større psykologisering innen
krimgenren. Heltene og heltinnene blir karakterer leseren kan
identifisere seg med. Det primære er fortsatt underholdning, men det
settes samtidig fokus på personlige problemer så vel som politikk og
samfunn. Denne psykologiseringen har Hans H. Skei kalt en endring fra Whodunnit? til Whydunnit?:”Denne
vridningen fra hvem til hvorfor, kan flytte om på vekten av de faste
elementene, uten å overskride dem, og likevel skape noe nytt og
forfriskende” (Skei 1998). Kanskje er det denne fornyelsen og
utviklingen som stadig pågår innen genren, som gjør at
kriminallitteratur holder stand som mestselgende genre.
Litteratur
Fougner, Halldis. 2000. ”Ny kvinnekrim - en introduksjon.” Bøygen: Litterært tidskrift. Oslo
Hultgren, Kaja A. 2006. En etterforskning av kjønn i fire norske kriminalromaner fra 2000- Universitetet i Oslo
Lindell, Unni. 1996. Slangebæreren. Oslo
Munt, Sally. 1994. Murder by the book? Feminism and the Crime Novel. London
Nordberg, Nils. 2000. Døden i kiosken og andre heftedetektiver. Oslo
Rostrup, Henriette. 1995. ”Syndig, smuk og fortapt - om kvinden i krimien”. Den siste gode genre.KLIM
Skei, Hans H. 1998. ”Blodig alvor. Om begrepet kriminallitteratur - med særlig vekt på nye utviklingstrekk.” Skrift nr. 2. Universitetet i Oslo
